Vikingenes musikk på Island

Eldre islandsk litteratur inneholder mange indirekte henvisninger til vikingenes og de islandske nybyggeres musikkultur. Opplysningene er derfor annenhånds, men ikke desto mindre av historisk verdi.

I Snorri Sturlusons Edda (som til en viss grad bygger på gammel edda-diktning) står det at jorden ble skapt av kjempen Ymirs kropp. Enkelte mener at navnet Ýmir betyr "han som lager lyd". I så fall begynte livet på jorden med "lyd".

Heimdall var musikkens og den himmelske lyds gud. Han kunne høre gresset gro på marken og ullen gro på sauene. Heimdalls instrument het Gjallarhorn.

I eddadiktet Völuspá blir gjeteren Eggþér beskrevet som 'spillende harpe', og i Hávamál sang dvergen Þjóðrerir en trolldomssang.

I den eldre Edda finnes flere henvisninger til harpespill, f.eks i Atlamál, Atlakviða og Oddrúnargrátur. I Oddrúnargrátur er det også en henvisning til trolldomssang.

I Ynglingasaga, som mest sannsynlig ble skrevet av Snorri Sturluson, den blir den svenske kong Hugleikr "hade i sin hird mycket av alla slags lekare, harpospelare, gigare och fidlare, och han omgav sig också med sekdmän och alla slags trollkunnigt folk" (Fornnordiskt Lexikon)

Det er nesten ingen henvisninger i islandske sagaer til instrumentalmusikk, men skaldene blir omtalt med at de fremførte sine dikt og kvad 'med god stemme'. I hvilken utstrekning islandske dikt ble fremført med sang, er usikkert, men mest sannsynlig var graden av sang avhengig av dikttypen. Skaldediktene ble antagelig resitert i en slags halvt syngende eller messende tone og uten instrumentakkompagnement.

Kong Sverres saga forteller om en konkurranse mellom den islandske skald Máni og to gjøglere som underholdt med sitt spill og gjøgleri. Dette skjedde ved den norske Kong Magnús Erlingssons hoff (d. 1184). Kongen bad skalden om å lage noen vers om gjøgleriet. Skalden fremsa uten nølen to nedsettende vers om gjøglerne og forlangte at de skulle fjernes fra hoffet. I dette tilfelle var det skalden som fikk sin vilje, men ved den tidens hoff ble gjøglerne stadig mer populære, og i den senere del av det 13. århundre hadde de fullstendig overtatt som underholdere ved hoffene.

Henvisninger til magi er mange i gammel islandsk litteratur. Det islandske ord for magi er "galdur" og "seiður". Det første refererer vanligvis til en ganske sofistikert form for magi, mens det andre mer henspiller på menigmanns magi. Ordet "galdur" er assosiert med verbet "gala", og det betyr "å synge". Ordet "seiður" med verbet "seiða" betyr, å tiltrekke. Óðinn var både magiens og poesiens gud, og i Hávamál blir det sagt at han kjente til atten forskjellige trolldomskunster.

Magien ble formodentlig sunget eller messet, og i "Þorfinns saga karlsefnis" blir en trollkvinne beskrevet som at hun fremførte ritualene med en enestående skjønn stemme. De magiske seremoniene ble som oftest fremført av én kvinne, men det er mulig at det av og til var en gruppe som messet frem trylleformularene.

"Fornaldarsögur Norðurlanda", for det meste skrevet i det 14. århundre, er en samling av legender som forteller om store helter fra en svunnen tid. Disse historiene har mange henvisninger til musikk, svært ofte til harpespill (Völsungasaga, Norna-Gests þáttur, Bósa saga og Herrauðs). Beskrivelsen i Bósa saga og Herrauðs forteller om harpespill som akkompagnerer en forestilling med magi. Denne forestillingen finnes også ofte i sagn og legender fra andre land.

I tillegg til sang i forbindelse med trolldomskunster og 'messing' av dikt og kvad, fantes det andre typer sang som f. eks. arbeidssanger som Grottasöngur i Snorra-Edda og Darraðarljóð i Njálssaga, men også kjærlighetssanger. Kunnskap om hvordan de lød og ble fremført, er begrenset.

Denne teksten ble offentliggjort første gang som et innledningskapittel i en todelt oppgave i forbindelse med Master of Fine Arts eksamen ved Cornell Universitetet i USA i januar 1980.